Om jernbanen i Italia
«Italienske jernbaner» ga tidligere inntrykk av skitne tog, forsinkelser som noe helt vanlig og dårlig service, men de har blitt raskt forbedret de siste årene.
De italienske statsbanene ble i 2001 fullstendig privatisert ved å skille infrastrukturforvaltningen fra togdriften. Infrastrukturforvaltningen ble overtatt av Rete Ferroviaria Italiana (heretter RFI), mens togdriften ble overtatt av Trenitalia. Det betyr imidlertid ikke at de italienske statsbanene opphørte som selskap; de består fortsatt som holdingselskap for RFI og Trenitalia.
For vanlige reisende som ikke er jernbaneentusiaster, holder det å tenke på det som at selskapet ble til Trenitalia etter privatiseringen. Det kan likevel være verdt å vite at symbolet «FS» kommer fra forkortelsen for de italienske statsbanene, «Ferrovie dello Stato».
Også på dette nettsted setter vi «Italias statsbaner» foran kjøretøytypen når vi presenterer Trenitalias jernbanekjøretøy.
Om Italo
Denne høyhastighetsbanen, som åpnet i 2012, kjennetegnes av dyprøde tog i en farge som minner om rødvin. Den trafikkerer hovedsakelig lukrative strekninger som Milano–Roma og Venezia–Roma og konkurrerer direkte med Trenitalias Frecciarossa. Det er ikke så rart, for den deler sporene som forvaltes av RFI, med Trenitalia. Noe som ville vært utenkelig i Japan, skjer altså i virkeligheten.
Dette kan ikke forklares bare med et enkelt «skille mellom infrastruktur og drift». Den såkalte «loven om åpen tilgang», som ble vedtatt for å liberalisere jernbanetransporten i hele Europa, gjorde det mulig for Italo å komme inn på markedet.
Selv om infrastruktur og togdrift er skilt ut, tilhører RFI fortsatt samme konsern som Trenitalia og så absolutt ikke positivt på Italos inntreden i markedet. RFI forsinket derfor oppstarten ved stadig å påpeke mangler ved Italos prosedyrer og drev til og med åpenlys trakassering ved først bare å tillate terminaler ved stasjoner i utkanten. (I dag bruker Italo de samme terminalstasjonene som Trenitalia)
Italos inntreden på markedet har sannsynligvis også bidratt vesentlig til forbedringen av Trenitalias togtjenester.
Trenitalias togkategorier
Blant Trenitalias 3 viktigste togkategorier i høyere klasse finner vi Frecciarossa, Frecciargento og Frecciabianca. På italiensk betyr navnene henholdsvis «rød pil», «sølvpil» og «hvit pil». De er Trenitalias «tre piler». (Med utgangspunkt i fargene på det italienske flagget kunne de også ha vært «rød», «hvit» og «grønn», men kanskje har «rød», «sølv» og «hvit» en kulturell betydning.)
Den høyeste hastigheten i ordinær drift er 300 km/h for Frecciarossa, 250 km/h for Frecciargento og 200 km/h for Frecciabianca, med jevne forskjeller på 50 km/h. På samme strekning øker billettprisen også i takt med den høyeste driftshastigheten, slik at kortere reisetid betyr høyere pris.
Men fordi Frecciarossa, Frecciargento og Frecciabianca i utgangspunktet kjører på forskjellige ruter, bortsett fra enkelte strekninger, kan de ikke uten videre sammenlignes med Nozomi, Hikari og Kodama på Tokaido Shinkansen.
Trenitalia bruker «Frecce» som samlebetegnelse for Frecciarossa, Frecciargento og Frecciabianca.
Under «Frecce（Frecce）» finner vi ekspresstoget «InterCity（InterCity）», og nattogversjonen heter «InterCity Notte（InterCity Notte）».
Som vanlig tog med stopp på alle stasjoner finnes «Regionale», og til samme pris finnes den raskere såkalte hurtigtogstjenesten «Regionale Veloce».
| Navn | Betydning og kjennetegn |
|---|---|
| Frecciarossa | Rød pil (maksimal driftshastighet 300 km/t) |
| Frecciargento | Sølvpil (maksimal driftshastighet 250 km/t) |
| Frecciabianca | Hvit pil (maksimal driftshastighet 200 km/t) |
| InterCity | Ekspresstog (dagtog) |
| InterCity Notte | Ekspresstog (nattog) |
| Regionale | Vanlig tog (stopper på alle stasjoner) |
| Regionale Veloce | Vanlig tog (hurtig) |
Det finnes også internasjonale togtyper som «EuroCity» og nattoget «EuroNight».
Trenitalias høyhastighetstog
Italias statsbaner ETR450（FS Class ETR 450）
Dette var det første masseproduserte Pendolino. «Pendolino» betegner et kjøretøy med vippbart karosseri utviklet i Italia, en uunnværlig teknologi for italiensk jernbane som slynger seg gjennom fjellområdene. Historien om høyhastighetsjernbane i Italia er historien om Pendolino.
Det ble satt i kommersiell drift i 1988 og tatt ut av drift i 2015.
Med sin sjarmerende form og historiske betydning har den noe til felles med Japans Shinkansen i 0-serien. (0-serien begynte å kjøre i 1964, så periodene da de var i aktiv tjeneste, er svært forskjellige.)
De italienske statsbanenes ETR460-serie (FS Class ETR 460)
Dette er 2. generasjon av Pendolino. Selv om det er et eldre togsett, kjører det fortsatt som Frecciabianca («Den hvite pilen»).
Etter ETR450-typen ble den utviklet og produsert av Fiats jernbaneavdeling (Fiat Ferroviaria).
De italienske statsbanenes elektriske togsett ETR600 (FS Class ETR 600)
Dette er 3. generasjon av Pendolino. Den kjører som «Frecciarossa (den røde pilen)». (Fargen på bildet er ikke «Frecciarossa».)
Pendolino skulle ha vært et symbol på italiensk jernbaneteknologi og landets kronjuvel, men Fiats jernbanedivisjon ble dessverre kjøpt opp av franske Alstom, så ETR600-modellen ble utviklet under Alstoms navn.
Ironisk nok ble ETR600-typen (Alstom Nuovo Pendolino) en verdensomspennende suksess og utvidet markedet til Kina, Spania, Sveits, Polen og andre land.
De italienske statsbanenes klasse E414 (FS Class E.414)
En ny høyhastighetslinje kalt Direttissima ble bygget, og på enkelte strekninger var det ikke lenger nødvendig å krenge vognkassen. ETR500-typen ble utviklet for ytterligere hastighetsøkning som et «høyhastighetsjernbanekjøretøy som ikke er et Pendolino». Det er et kjøretøy med konsentrert fremdrift.
Den 1. generasjonen av ETR500-modellen fikk nytt navn for å skille den fra 2. generasjon, og ble til E414-modellen. Den brukes som materiell på «Frecciabianca» («den hvite pilen»). (Toget på bildet har ikke «Frecciabianca»-dekor.)
De italienske statsbanenes ETR500-serie (FS Class ETR 500)
Det er en ETR500-type fra 2-generasjonen.
Det kjører under navnet «Frecciarossa» (Den røde pilen).
Her står ETR500-typen og ETR1000-typen ved siden av hverandre.
Italias statsbaner, ETR1000-klassen (FS Class ETR 1000)
Sammen med ETR500-serien kjører det under navnet «Frecciarossa» (Den røde pilen). Maksimal hastighet i ordinær drift er 300 km/t, mens den konstruksjonsmessige toppfarten er 400 km/t.
Det produseres av Hitachi Rail Italy, et datterselskap av Hitachi. I likhet med Shinkansen har toget distribuert trekkraft.
Den ble tidligere også kalt ETR400-modellen (ETR 400), men nå ser betegnelsen ETR1000-modellen (ETR 1000) ut til å bli brukt konsekvent, også på Hitachi Rail Italys offisielle nettsted.
Den omtales også noen ganger som «Frecciarossa 1000».
Den imponerende formen og bemalingen gir assosiasjoner til en «gigantisk larve». Når dekselet over koblingen åpnes og lukkes, ser det ut som om den borer et hull rett inn i plattformen.
Frontlyktene med flere linser ser stilige ut, selv om de også kan minne litt om insektøyne.
Vanlige togsett fra Trenitalia
Italias statsbaner, klasse E402 (FS Class E.402)
Til tross for utseendet kan dette elektriske lokomotivet kjøre i middels og høy hastighet, og det brukes hovedsakelig til å trekke passasjervogner på «InterCity»-tog.
De italienske statsbaners elektriske lokomotiv type E464 (FS type E.464)
E464-klassen er vanlige elektriske lokomotiver som trekker personvogner for togtypen «Regionale».
De italienske statsbanenes MDVC-serie
Merkingen «TE» på siden av kjøretøyet betyr at det er et elektrisk lokomotiv. Hvis det sto «TD», ville det vært et diesellokomotiv.
Det er et idyllisk landskap, langt unna en verden med en maksimal driftshastighet på 300 km/t.